Torsdag dro vi til Oslo. Mest fordi mamma skulle besøke han derre som ho prater om eller med hele tida. Dagen etter var vi på et foredrag som lissåm var smart. Der var det en gammal svenske som sa at hunder skal skjemmes bort – noe som er en stor catch 22 ettersom JEG måtte sitte i bilen og fryse ihjæl mens mamma var inne på den derre foredragsgreia. Svensken har misforstått (de gjør ofte det – det er en gendeffekt som døm har, se bare på primær- og sekundærkåkkern her i gården) – å være bortskjemt og å forvente et visst nivå av service er to forskjellige saker. Harru en mutter eller fatter som er noenlunde oppegående, så bør det væra et visst nivå på servicen. Det er riktignok få folk som er noenlunde oppegående, så det kan væra atter du må bytte ut mutter eller fatter. Jeg kjenner flere som har måttet det. Noen jeg kjenner har til og med nesten en bruk-og-kast-mentalitet og har hatt flere muttere eller fattere. Nok om det.

På lørdag var vi på fisketur hele dagen. Fikk ikke fisk, men jeg fikk jordbærsnører da jeg ba om det. Ganske godt. Der er vi inne på det med servicen igjen. Det bør væra et minimum at man får det man ber om. Egentlig bør det væra sånn at når man ber om noe, så får man noe som er enda bedre.

Det er noen som har ønska seg at jeg skal blågge om 17.mai. Til det vil jeg bare si: JEG BOR I SVERIGE!!! Her feirer vi ikke Norges nasjonaldag noe nevneverdig. Jeg antar at jeg skal vinke på blakongsen når mamma og kåkkerne går i tog under og synger sanger om at døm er en nasjon døm også, som bare er en alen lange. Sånn i hue. Også blir det vel noen muser og en liten pinne eller to. Og dessuten synger jeg “Du gamla, du fria” for mamma når ho har bussjdag. Ho blir gudhjælpemeg snart trædve år. 

På detta bildet kan du se mye av åssen det ligger an: primærkåkkern stirrer rett i kamera som en hvilken som helst utrutinert type, mamma flirer og sitter på ræva, og jeg er pen. Sånn går no dagan.

Kåkker1: “Tjena! Jag bara undrar vart vi är någonstans?”

Resepsjonen: “Dere er på By the Way motell utenfor Rygge.”

Kåkker1: “Javel, tack.”

Kåkker2: “Fråga för mig också!”

(illustrasjonsfoto, lissåm)

På gården er det heller ingen som har gjort en dritt mens jeg var borte, så her er det full jobb. Alt må jo tisses inn på nytt, for eksempel. Og hesta tror plutselig døm er noe, så døm må settes på plass. I går hadde vi FI i hagen – en rådyrjævel stod og spiste av mitt gress. Sånt går jo ikke. Hektisk, med andre ord.

Ellers driver jeg med å følge rettsaken mot terrorfjåtten i Norge. Jeg har bare en ting å si om han: Han er helt fjern. Det nøttern´te å oppføre seg sånn. Sjøl synes jeg for eksempel det er for mange kåkkere i detta landet (og i alle land, egentlig). Men sjøl om jeg synes det er for mange kåkkere, så knerter jeg døm ikke. Jeg prøver heller å lære døm og ikke væra så blåste. Det er jo en utopisk drøm, selvsagt, men allikavæl. Det funker også bra å ignorere døm helt.

Det eneste det bør være lov å knerte, er grevlingser. Og muser. Ikke folk og dyr. Jeg håper han får en passende straff. Vi kan for eksempel låse han inne i et rom og sette på “The Best of Backstreet Boys” på repeat. I 50 år. Eller vi kan sette på han strømhalsbånd og gi han strøm hver gang han bjeffer. Eller vi kan gi han til Cesar Millan, så kanskje han lærer seg å være “calm and submissive.” Eller gjerne en kombi. Cesar kan synge “Quit playing games with my heart” og gi strøm-to-tre-fir. Det tenker jeg hadde vært passende!

Jeg kan håndtere at ho er det innafor husets vegger lissåm, men nå sprer ho det utover internett.

Noen som har gode forslag til hva jeg gjøre? Dette kan jo ikke fortsette! Hva blir det neste med en sånn utvikling? Skal ho begynne å skrive dikt?

Dessuten driver jeg og pakker. Dette skal jeg ha med:

• maten
• osten
• tyggiser
• en jakke, just in case det blir kaldt

Dette skal jeg ikke ha med:

• bånd
• kåkkere
• mammaer
• kjerringer

Sekundærkåkker´n: “Inte jag heller!!”

Her går dagene unna, kan du si. Sist hælj var jeg på fjellet sammen med De To Unevnelige, Nita, mora mi og en fyr. Han ålræjte som jeg har nevnt før og som kaller meg General Idef.  Det var jo profft nok det, med ski, hytte og greier. Du kan se bilder og alt på mammas blågg - dog ingen av meg fra akkurat den turen, fordi jeg rett og slett er for rask. Det er sjelden det går å ta bilder av meg når jeg gjør noe annet enn å ligge stille. Kameraene er rett og slett ikke bra nok enda. Teknikken taper stadig terreng. Det er forresten forbløffende hvor mange bilder det finnes av en viss tjocker spaniel.

Nå i hælja var vi ute i skævven i mange timer, og jeg traff på en bever som var frekk og jævlig. Som du ser har jeg fått en trøkk på øyet. Beveren fikk også en trøkk, for å si det sånn. En mye større trøkk enn hva jeg fikk, kan du si. Han tok seg på en måte vann over hodet.

På kvelden fyra folka bål til meg på verandaen, for jeg synes det var litt kaldt. Han derre som kaller meg General Idef er en av de enkleste menneskene å trene jeg har møtt på lenge. Han må være smart, sånn sett. Jeg trenger egentlig bare å be om å få noe, så fikser han det. Han fiksa med seng og pledd og pels og alt sånt. Og mat, selvsagt. Det skulle bare mangle. Jeg synes Serrano-skinke er relativt godt, så jeg fikk en hel del av det. Ukebladene skriver en del om at han sikkert bare gjør det for å elge seg innpå mamma. Den kulørte pressen har aldri hatt noe for seg. For meg er det åpenbart at han bruker mamma fordi han vil elge seg innpå meg. Og kjerringer er jo, som alle veit, ikke så smarte, så ho går fem på.

Og apropos ukeblad; snart kan du se en reportasje i et svensk blad hvor mamma ligger på rygg. Utendørs. Dessuten er det bilder av meg også. For øvrig så er mamma godt påkledd på bildene, mens jeg er naken. Det sier også litt om at mamma utrolig nok begynner kjenne sine begrensinger når det gjelder hvordan man fremstår i media. Hun hadde på en måte mista glansen ved siden av meg, kan du si.

På torsdag reiser jeg på ferie. Først skal jeg en oval wiikend til en onkel som jeg har i Moss. Han trenger hjelp med en kattefaen som har kapra stallen hans, og jeg stiller selvsagt. Så kommer det en privatsjåfør og henter meg på søndag og kjører meg til Hundcampus. Der skal jeg oppdatere folk og bikkjer på en del elementærkunnskap som døm har gått glipp av ettersom jeg ikke har vært der på ei stønn. De To Unevnelige har jeg satt bort på en slags feriekoloni. Nita skal bli med døm, sånn at det stakkars mennesket som også skal væra der kanskje kommer ut av det med noe intellektuell spenst i behold. Mamma sender jeg til Afrika. Det nøttern´te å ha ho rotende rundt når det er såpass mye jobb som skal gjøres. Dessuten gidder ikke jeg det Afrika-greiene. Det høres jo helt fjernt ut – store katter, lusne huser, svarte folk (jeg mener, du ser jo på sekundærkåkkern, det hjelper ikke han at han er svart akkurat) og veldig lite orden på saker. Nei, det hadde blitt for mye jobb å fikse med alt det. Dessuten trur jeg ikke døm har bevere der. Mamma er selvsagt positiv, både til svarte kåkkere og folk. Og store katter. Jiiiiises.

Jeg ha vært i Oslo med dama. Skaffa hundevakter til kåkkerne og tok med madammen på shopping, kan du si. Damer liker sånt.

Mens vi var borte, spiste sekundærkåkkern gift. Hvor dum er du da? Jeg mener, du skal passe deg for gift. I alle former. En jeg kjenner var gift med ei dame, for eksempel. Fy faen.

Dessverre ser det ut til at sekundærkåkkern klarer seg. Han kommer visstnok hjem i kveld. Jiiiises.

SÅ deilig var det uten kåkkere. Lungt og fint, lissåm.

Nå er jeg hjemme igjen. Har fått mamma til å fikse pledd i vinduskarmen. Årbings med utsikt og kåkkerfritt i høyden. Døm er for tunge i ræva til å komme opp der.

Uka som kommer blir hektisk. Det popper fram muser overalt på gården. Mange å knerte. Dessuten hadde vi et kamikazerådyr på gårdsplassen i går. Sånt funker jo ikke i lengden.

Nå hører jeg rykter om at han kommer tilbake allerede på fredag. HVORFOR???

Kameraten min Udo sliter med mya av det samma som meg: uvitenhet, idioti og ukunnskap i alle ledd. Han har det enda verre, trur jeg. Men han har i hvert fall blitt kvitt en unødvendighet i sitt liv, nemlig en slags sekundær-kålli. Lurer på åssen han fikk det til?

Denna uka som kommer, så skal jeg jobbe med gårdsgreier på mandag og så skal jeg til Oslo på tirsdag. Oslo trenger meg i blant døm også.

Som vi vet, så er 50 % av jordens befolkning til en hver tid dummere enn resten, så mora hennes har bestemt at døm skal ta inn en svenske. En såkalt “söta bror”, altså.

Jeg vil bare få advare mot det sterkeste mot akkurat det der med svenske brødre. Du kan kan se tydelig på kåkkerne her i huset, som begge er svenske, at det i hvert fall ikke er noen fordel med svenskhet  i brødresammenheng. Og det hadde ikke hjælpa om døm hadde hatt skjegg, noe som er relevant å ha med i bedømminga her. Kan du si. Og denna broren som Marte skal ha, han har åpenbart skjegg. Det kan til og med hende han ER skjegg. Men tilbake til det med svenskhet.

Detta overhørte jeg døm svenske kåkkerne våre snakke om her om dagen:

Finn: “Jäg är intelligent!”

Helge: “Inte jag heller!”

Også er døm dritglade etterpå og bare bærer på sko. Herregud.

Mamma er helt på trynet. Ho husker ikke en dritt, bare roter, jobber altfor lite, sitter oppe om natta og oppfører seg generelt som en idiot. Ho glømmer å ta av E6, legger husnøklene i kjøleskapet og vokter mobiltelefongreia som en hauk. Er helt fjern.

Jiiiiiiises.

Heldigvis er gjenstanden for denne idiotdusteforelskagreia en bra kar. Han kaller meg for General Idef og noenganger bare for Generalen. Passende. Han veit at mamma uansett elsker meg mest, og han kjenner sin plass. Fordi jeg er størst, best og vakrest.