Hvis mamma hadde vært en hund…

…så hadde mamma vært en kåkker spaniel…

Bare sånn kort innpå.Kjære vene…

Slapper av

Kuler´n på mamma.

Har slokna på mamma. Legg merke til at jeg er så grei at mamma får lov til å sitte i en av de store hundesengene. Jeg er innmari snill. Ho får også lov til å sove i den største hundesenga om natta.

Stilig at fatter´n til Marte har laga såkalt “terriersikkert” gjerde rundt hytta… Hahaha!

Er på hytta

Nå er jeg på hytta sammen med mamma, Nita, Bezta og kåkkern. Vi koser oss. Eller, det vil si, mamma koser med meg. De andre går for lut & kaldt vann. Jeg elsker varme, så en vedovn er helt klart tingen. Mamma sier at det blir så varmt at ho må lukke opp vinduet for å lufte, men jeg sier at ho skal legge i mer ved. Hva tror du da det blir til? hehe..

Jeg skal være på hytta ei ukes tid, først og fremst for å mosjonere schæfern med skiturer. Ho begynner å bli feit. I går var vi ute, og så brukte de andre ganske lang tid på å gjøre seg klare. Jeg stakk en tur ned på nabogården i mens, der bor det nemlig en skikkelig idiot-drever som tror han er no. Det er´n ikke, for å si det sånn. Uansett, da jeg kom tilbake, hadde schæfern dratt avgårde med mamma, og jeg fant dem ikke. Måtte sitte og vente ved porten i flere evigheter før dem kom tilbake. Da hadde jeg nesten frysi ihjæl. Er det mulig…? Episoden er meldt til RSPCA med referanser til FNs hundekonvensjon.

Mamma har aktivisert kåkkern og schæfern ute i dag , mens Nita og jeg har rula inne. Dem to andre er ganske bra dumme. Mamma ga dem hver sin tomflaske med tørrfôr i, så holdt dem på med den i flere timer. Mamma ga en til meg også, jeg så dumt på ho og sa: “Tror du JEG spiser tørrfôr? Jeg er faktisk rovdyr, og jeg spiser KJØTT.” Mamma ha´kke peiling. Men så ville jeg kanskje smake på tørrfôret, eller i hvert fall sørge for at ikke kåkkern får mer enn han skal, så da spurte jeg hvorfor i alle dager mamma hadde putta det oppi ei flaske? Så måtte mamma få det ut derifra så jeg kunne snuse og nok en gang takke nei. Bra teit med tørrfôr i flaske.. skulle det liksom være flytende? Royal Canin smoothie?

Er en stjernetrekker

Jeg er en stjernetrekker. Sier mamma. Jeg må hjelpe til når ho synes det er for slitsomt å gå på ski. Sjekk selen min, den er ganske proff.

På detta bildet ser det ut som mamma skal ha valper, men det skal ho ikke. Ho har jakka til Nita inni jakka si, sånn at det er ferdig oppvarma når Nita finner det for godt at ho fryser (jiiiiiises). Legg merke til at den eneste av oss som bruker kalorier på at vi skal komme framover, er meg.

Dette er mer cockern sin stil. Han skal liksom bli sporhund han da, så han er mer opptatt av å gå skispora. Kræsjer med fotografen… amatørenes julaften.. Men sånn bortsett fra at han tett, så er igrunn cocker´n og jeg kamerater om da´n. Her om kvelden spørte jeg til og med han om han ville bli med å leike drakamp med en teddy, sånn for å være grei mot mamma (ho blir så glad når jeg leker). Da blei cocer´n så redd at han gjemte seg i sofa´n. Var jo ingen som så´n der…

Hjelper mamma

Hjelper mamma med kontorarbeid. Det er litt kjedelig…

I går var jeg ute med mamma, Nita og cocker´n (i prioritert rekkefølge), men i dag er det for kaldt til å gå ut. Det er sikkert 20.000 kuldegrader. Dessuten har jeg ender i plenen. Provoserende. Men Nita synes andebowling er kult, så hun kan jo i det minste fikse dem ut av min plen.

Her er noen bilder fra i går:

Stopper hos mamma for å få ho til å varme føttene mine.

Er en lydig prins og kommer når mamma roper. Sjekke skolelys-englebarn-Nita, ho kommer alltid i turboterrierfart. Det er å overdrive, synes jeg.

Var på vei rett mot mamma, men cocer i veien. Han prøver å bli kamerat. Synes jeg at jeg ser…

Har trent med mamma igjen

Her ser du hvordan det går for seg når vi trener. Som du ser, er det jeg som viser frem de avanserte og viktige sakene.

Straffen…

…for at jeg var så dum mot cocker´n, er at jeg har blitt sjuk. Har fått manneinfluensaen. Du veit, den som er mye verre enn den som kjerringer får. Det er derfor mamma (og andre kjerringer) ikke forstår hvor vondt vi menn har det når vi er sjuke – dem får jo ikke den sjukdommen og veit ikke åssen det er å være skikkelig sjuk. Jeg orker bare å ligge i senga foran vifteovnen. Orker ikke spise hundemat, men greide såvidt å få i meg litt leverpostei. Da blei mamma glad.

Cocker´n har egentlig vært ålræjt etter at vi “mista´n” i skævven. Han holder fred, liksom, tasser etter mamma og lar meg være. I går vaska´n bort litt snørr fra nesa mi. Greit nok, det.  Han og mamma har trent en del på saker som jeg allerede kan. For å si det sånn, så hadde det vært temmelig vanskelig å finne på noe å trene på som jeg ikke kan, i og med at jeg kan nesten alt. Her ser du cocker´n som låner Nita sin seng, passe femi da:

“Princess” står det på senga. Haha Tor jeg skal begynne å kalle cocker´n for “søta” eller no. Selv om han sikkert ikke skjønner poenget. Det verste er at nå dem siste dagene som jeg har begynt å finne meg i at cocker´n bor her, så driver mamma og snakker om å skaffe flere cockere. Synes jeg at jeg ser… Vurderer å melde hele opplegget til Dyrebeskyttelsen.

Bra at cocker´n og Nita kan trene med mamma. Jeg orker ikke å trene nå. Jeg er jo sjuk, som jeg sa. På morran i dag pissa jeg på juletreet, orka bare ikke gå ut. Får en god del trøst, både av mamma, svensken, Nita og (faktisk) cocker´n. Schæfer´n har løpetid og tenker bare på seg sjøl for tida. Jeg driter i hele løpetida. Syns schæfer´n har blitt litt for gammal.

Til hælja kommer det besøk igjen (skal vi feire bursdagen min enda en gang, tro?). Da kommer den gamle kameraten min Dennis, en annen type som heter Simon Snusen (og tror han er jæ… tøff…) og ei dansk-svensk-gårdshundberte som heter Tessa. Ho har ikke jeg trufet før, men ho skal vist være snasen. Kameraten min Dennis kan jeg fortelle litt av noen historier om.. For det første har´n ikkeno pels. Og så har jaggu ikke tenner heller. Sur er´n også, han passer på sakene til muttern sin. Men han er ålræjt. Vi har kjente hverandr siden Dennis bare var ei liita rotte. I tillegg til dem jeg nevnte, kommer det mange jeg ikke kjenner. Dem skal lære seg å gå spor. Folka altså. Alle hunder kan det jo. Det er viktig å ta med mennesket sitt på kurs sånn at det kan lære seg litt om sporing. Jeg skal sikkert være instruktør hvis jeg blir frisk før det. Dem pleier å trenge en som har litt peiling.

Prøvde å kvitte meg med cocker´n

Sånn var det:

Jeg var ute og mosjonerte mamma  i skogen. Skikkelig kaldt, men jeg er relativt tøff, så det gikk bra. Vi hadde med schæfern min, sånn at ho kunne være skiheis for mamma. Det er en av de store fordelene med å skaffe seg schæfer forresten, at du slipper å ta en del av drittjobbene sjøl. Nita var også med, for jeg liker ikke å la ho være hjemme aleine, særlig ikke lørdagskvelder, flyfille som ho er. Ho hadde sikkert hatt tidenes hjemme-alene-fest om ho fikk mulighet. På bildet under ser du schæfern som drar mamma. Schæfern min heter forresten Bezta fordi ho er så gammal at ho er som ei bestemor. Alle burde ha sin egen schæfer.

Men tilbake til cocker´n da selvfølelig, det evige problemet i tilværelsen min… Han henger jo liksom etter mamma som en skygge. Patetisk. Han vil nesten aldri å stikke av en gang, skolelys og englebarn, lite sjølstendig og bra dum. Har prøvd å lære´n å jage rådyr, men det vil´n ikke. Han er helt fjern. Her kan du se sjøl:

Ser du cocker´n liksom sitter og venter på muttern? At jeg var innom akkurat da er mer tilfeldig, kan du si.

Underveis på turen klarte jeg å få cocker´n til å følge et revespor, utrolig nok, også gikk jeg fra´n! Hadde liksom tenkt at han ikke skulle finne oss da, for han skjønner sikkert ikke at det går ann å følge skispor og finne mamma der hvor dem slutter. Som tenkt, så gjort: jeg fikk med med de andre og vi forlot cocker´n. Tar ikke lang tid før cocker´n kreperer i kulda, tenkte jeg..

Sånn ser jeg ut når jeg har en plan.

Da vi kom til bilen igjen, hadde cocker´n vært borte i over en og en halv time, og jeg tenkte at mine bønner var blitt hørt og at livet igjen kunne begynne å bli ålræjt. Bezta og Nita virka ikke som dem brydde seg, tror ikke dem reflekterer så mye over saker som jeg gjør. Nita er liksom mest opptatt av det med hopping og leking og klining med mannfolk, ikke så opptatt av at andre hunder kommer inn i livene våre og ekler det til. Mutter´n derimot, virka temmelig småhysterisk – som tidligere nevnt så synes jo ho at nevnte (og unevnelige) cocker spaniel er “søt”. Jiiiiiises! Jeg tror ho hadde kommet over det om han “forsvant”, og jeg kunne trådd til med en trøstende skulder. Men den gang ei…

Når jeg endelig hadde konstatert at cocker´n måtte være dævv, mamma hadde frika helt ut og det var snøscootere og traktorer på vei, så kom den fordømte bikkja allikavæl. Mamma begynte å grine. Jeg også.

Her kan du se et bilde av såkalt “søt”… Du må jo være enig i at du kan se baksida av hjerneskallen på´n gjennom det tomme blikket?

Må legge en bedre plan…

Musevisa?

Cocker´ n er sjuk, og livet er herlig

Han ligger som et slakt hele dagen, er snørrete og fæl og plager meg minimalt. Lurer på om jeg skulle smitta´n med noe mer kronisk, så kanskje denne herlige freden kunne vare? Ved nærmere ettertanke, så er nok ikke det så smart. han får altfor mye oppmerksomhet, særlig av (MIN!) mamma.

Som jeg skreiv sist, så ønska jeg meg mus til jul. Har ikke sett noe til det foreløpig. I mellomtida klarer jeg meg med den musa som jeg fikk av mutter´n til Khan da jeg hadde den første bursdagsfeiringa.

Provoserende type. Han der bli´kke gammal.

Gjelder å få av hue på´først. Jobber med det.

Ellers kan jeg melde om at det er ca 20.ooo kuldegrader ute. Går ikke ann å gå, særlig ikke i bånd. Mamma sier at ho ikke forstår det der med at jeg fyser mer i bånd enn løs. ALLE veit jo at det blir kaldere i bånd. Det er derfor det heter BÅND-FROSSEN for eksempel. På grunn av kulda, har jeg trent med mamma innendørs i dag. Noen ting vi har øvd på:

ho skal gi meg godis mens jeg står og blomstrer inni ei rute

ho skal gi meg godis mens ho går baklengs og jeg rygger slalåm mellom beina hennes. Vanskelig for mamma det der med å gå baklengs, er jo null koordinasjon på dama. Skulle nesten tro ho var cocker?

Treninga gikk ålræjt, men det er ikke noe tvil om at ho har en vei å gå.

Uansett, så gleder jeg meg til sommeren og mer funkis temperaturer. Også bikini-babes,da…

Juleønsker

Nå er det snart jul. Det er da vi feirer bursdagen min skikkelig, også internasjonalt. I den forbindelse så har jeg sagt til mamma at jeg ønsker meg mus. Venter i spenning på det… Pleier å få det jeg ønsker meg. Skulle bare mangle.

Sist helg var jeg freestyleinstruktør. Jeg måtte vise en del saker sånn at de andre skjønte noe. Tror ikke det hjalp (kursdeltakerne var hunder…), men alle sa at jeg var kjekk. Noe har de i hvert fall skjønt.

Her viser jeg hvordan jeg kan få mamma til å gi meg godis mens jeg står på fremføttene. Ikke spesielt vanskelig. Det gjelder bare å få mamma til å ikke begynne å grine fordi jeg er så søt. Jeg pleier å gjøre sånt når jeg synes det blir litt kjedelig å bare få saker. Dessuten er det viktig å trene mamma på å tåle forstyrrelser av denne typen.

Her viser jeg såkalt “kloss-trening”. Ganske spesielt ettersom det er et lokk jeg står på. Men ok, alt for publikum.